Ingen tittel

24.08.10

Jeg har i det siste skrevet og fortalt litt om hvordan vi har det. Mye av det siste jeg har skrevet har kanskje vært mer “mellom linjene” enn direkte tale. Sannheten er at vi alle har hatt det utrolig tøft og vanskelig denne sommeren. Etter at jeg kom hjem fra forrige sykehusopphold har det vært et umenneskelig slit på alle.
Den siste strålingen har vært mye tøffere enn jeg forventet og det har vel kanskje noe med at når man får det bra i perioder så er det første man glemmer da hvordan smertene og alle problemene egentlig var. Mage og tarm problemene har vært til tider helt uutholdelig, ikke bare for meg men for alle mine nærmeste også. Jeg var riktig nok tynn og mager da jeg kom hjem sist, men jeg fortsatte å miste kiloene i ukene som gikk. I desperasjon spiste jeg alt jeg kunne tenke meg som kunne hjelpe meg å få noen gram på kroppen. Det resulterte i helt feil ernering for min del og gjorde det absolutt ikke noe bedre.
Jeg tror jeg kan sette meg inn i hvordan det er å se sin mann, venn og far bare forsvinne sakte men sikkert og jeg ville ærlig og oppriktig gjøre hva jeg kunne for å snu på dette. Det manglet selvfølgelig ikke på råd og velmenende ord fra familie og venner. Det blir vanskelig å forklare hvordan og hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det kan virke arogant og egoistisk, jeg skjønner det. Og mitt i den fortvilelsen jeg følte og ikke klarte å snu så sprengte jeg grensene til Heidi for alvor også. Hun har alltid vært der og hun har alltid gitt alt, problemet var at jeg ikke klarte å gi noe tilbake lenger. Jeg skjønner at jeg må gi noe for å få noe og spesielt i den situasjonen som vi er i. Vi er begge helt utbrent, slitne og ute av stand til å ta vare på hverandre. Det er vondt å se at vi svikter hverandre uten at vi klarer å gjøre noe med det.
Det gjør også veldig mye med psyken vår når vi tenker på at jeg ikke har tatt noen kreftmedisin siden februar. Hva vil bildene vise?
Vi føler nok at vi er helt overlatt til kreften. Selvom det ikke er kreften som er det daglige problemet, så er det kreften som ligger bak og lurer. Vi er nok ikke oppriktig redd for hva kreften kan gjøre, for den dagen den tar over så er det nok slutt. Vi er mer bekymret for at vi ikke får den kvalitetstiden som vi ønsket oss. Nå skal det sies at jeg har hatt 3-4 gode dager etter endelig å ha funnet tilbake til den oppskriften som hjalp meg sist.

Jeg føler at jeg har blitt bitter og sint på det livet som jeg har endt opp med. Da er jeg ikke først og fremst bitter på kreften, men på all den faenskapen den bringer med seg. Selv om jeg har hatt en utrolig støtte og hjelp fra mange mennesker rundt meg, så er det mennesker jeg og Heidi savner oppe i dette. Jeg skjønner at vi alle har forskjellige måter å takle vanskeligheter på, jeg skjønner at det er mye ved vårt liv som kanskje skremmer andre, jeg skjønner at noen tenker at det er best å holde seg unna i slike situasjoner. Jeg tror Heidi og jeg skjønner veldig mye av dette. Men savnet av visse mennesker blir ikke mindre alikevel.

Uansett hvor mye vi savner mange av våre nærmeste, så er savnet til hverandre det aller største. Tenk at kreften kunne gjøre så stor skade på oss.
Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg gjør det jeg gjør og jeg får ordentlig vondt inne i meg når jeg ser hva det gjør med de rundt meg. Men samtidig har jeg bestemt meg for å være her så lenge jeg kan klare. For å bekjempe en jævel som kreft, så tror jeg at jeg må ha en jævel i meg som må bekjempe den. Bekjemp en onde med et annet onde, kanskje? Men det onde som skal hjelpe meg å bekjempe kreften, det blir et onde også for mine kjære nærmeste.
Kanskje tenker og prater jeg bare tull, for vi er jo på det stadiet hvor vi håper og tror på et mirakel.

Det er i alle fall ikke langt fra kjærlighet til hat. Det er faktisk litt betryggende, for når hatet kommer frem så vet jeg at kjærligheten er ekte.
Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å forlate de jeg er glad i. De som har gitt alt alltid.

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette Roy:)
Det begynner bare å bli så vanskelig å sette ord på alt.

Det ble utrolig tøft for Heidi og meg da vi besøkte Jon Inge noen timer før han døde. Det ga mange tanker om hvordan vi vil oppleve våre siste timer sammen.

Men for å understreke det. Jeg er ikke døende og jeg har ikke gitt opp. Nå venter jeg på svar på et opphold på et rehabiliteringssenter i Oslo. Jeg venter på innkalelse til nye bilder og der tror jeg det kommer noen forandringer. Det har kommet en kul i lysken som jeg kjenner godt og hvem vet hvor ellers det kan ha kommet kuler.

“For livet skal vi sloss så lenge det går blod i gjennom oss!!”

Ha en fin kveld.

Espen

Jon Inge

07.08.10

Heidi og jeg traff Jon Inge og Lin på Montebellosenteret sist vinter. Vi fikk veldig fort god kontakt alle sammen. Mye av grunnen til det var nok at Jon Inge og jeg er like gamle og vi har samme type kreft, samme forløp og nesten gått igjennom det samme. Vi har holdt kontakten og Heidi og jeg besøkte de på sykehuset. Jon Inge var oftere ut og inn av sykehuset enn meg, så jeg fikk anledningen til å gå på besøk for en gang skyld. Jon Inge har holdt det gående lenger enn meg, han har hatt sykdommen nesten 1år lenger. Han har også fulgt alle cellegiftbehandlinger han har fått. Heidi og jeg fikk en telefon i går kveld, om vi ville komme. Vi dro dit sent i går og var ikke hjemme før ved kl.0230.
Det var ekstra tøft å komme dit i går. Han lå på sitt siste og jeg satt meg i senga ved siden av han. Etter å ha sett på han en stund så sa jeg navnet hans klart og høyt. Han skvatt til, satte seg litt opp og åpnet øynene og så på meg. Det er Espen, sa jeg også klart og høyt. Han lente seg over på den andre siden og sovnet. Han sov tungt, jeg så at han slet med pusten og jeg så at jeg ikke fikk kontakt med han de sekundene vi hadde øyekontakt.
Da vi dro derfra visste vi at det var slutt for hans lidelser. Han skulle bare slippe nå. Han har kjempet sin kamp, det vet jeg. Jon Inge døde i dag morges.
Hvil i fred Jon Inge. Du er en vinner!

Espen

Stille, rolig og skremmende.

05.08.10

Hei igjen alle sammen. Det har vært og kommer til å bli fremover en veldig stille og rolig tid, men samtidig veldig spennende. Vi har falt litt til ro her hjemme. Vi har ikke sykdommen som første prioritet lenger, vi har den nå faktisk langt nede på lista. Og sånn blir også livet vårt mer stille og rolig. Det betyr ikke at vi har gitt opp på noen måte, men vi prioriterer på en måte å leve litt “uten” kreften. Det gir oss en bedre hverdag hver for oss og sammen. Men samtidig er det jo litt skremende, når jeg nå ikke har tatt noen medisiner på ca.6mnd. Det kan skremme litt når vi tenker på hva som kan skje og hvor fort det kan skje. Livet har jo blitt sånn. Vi må akseptere at ting er som de er og heller prøve å leve med det.
Det kan jo fort komme en ny infeksjon også, noe som kan være veldig farlig for meg. Jeg må forsøke å få på meg noen kilo på kroppen, så kroppen kanskje kan stille sterkere neste gang det kreves.
Nei, det er ikke bare bare. Jeg kommer ikke til å begynne med noen cellegift. Jeg har liten tro på at det skal kjøpe meg noen tid og ihvertfall ikke noen GOD tid, det gir selvfølgelig mange forskjellige følelser å ta et slikt standpunkt.

Nå håper jeg bare vi kan få leve sammen i harmoni og være sammen mest mulig. Jeg har det veldig bra nå og det tor jeg Heidi og ungene også har.
Da håper jeg også dere har det bra og ønsker dere en fortsatt fin sommer.

Espen