24.08.10

Jeg har i det siste skrevet og fortalt litt om hvordan vi har det. Mye av det siste jeg har skrevet har kanskje vært mer “mellom linjene” enn direkte tale. Sannheten er at vi alle har hatt det utrolig tøft og vanskelig denne sommeren. Etter at jeg kom hjem fra forrige sykehusopphold har det vært et umenneskelig slit på alle.
Den siste strålingen har vært mye tøffere enn jeg forventet og det har vel kanskje noe med at når man får det bra i perioder så er det første man glemmer da hvordan smertene og alle problemene egentlig var. Mage og tarm problemene har vært til tider helt uutholdelig, ikke bare for meg men for alle mine nærmeste også. Jeg var riktig nok tynn og mager da jeg kom hjem sist, men jeg fortsatte å miste kiloene i ukene som gikk. I desperasjon spiste jeg alt jeg kunne tenke meg som kunne hjelpe meg å få noen gram på kroppen. Det resulterte i helt feil ernering for min del og gjorde det absolutt ikke noe bedre.
Jeg tror jeg kan sette meg inn i hvordan det er å se sin mann, venn og far bare forsvinne sakte men sikkert og jeg ville ærlig og oppriktig gjøre hva jeg kunne for å snu på dette. Det manglet selvfølgelig ikke på råd og velmenende ord fra familie og venner. Det blir vanskelig å forklare hvordan og hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det kan virke arogant og egoistisk, jeg skjønner det. Og mitt i den fortvilelsen jeg følte og ikke klarte å snu så sprengte jeg grensene til Heidi for alvor også. Hun har alltid vært der og hun har alltid gitt alt, problemet var at jeg ikke klarte å gi noe tilbake lenger. Jeg skjønner at jeg må gi noe for å få noe og spesielt i den situasjonen som vi er i. Vi er begge helt utbrent, slitne og ute av stand til å ta vare på hverandre. Det er vondt å se at vi svikter hverandre uten at vi klarer å gjøre noe med det.
Det gjør også veldig mye med psyken vår når vi tenker på at jeg ikke har tatt noen kreftmedisin siden februar. Hva vil bildene vise?
Vi føler nok at vi er helt overlatt til kreften. Selvom det ikke er kreften som er det daglige problemet, så er det kreften som ligger bak og lurer. Vi er nok ikke oppriktig redd for hva kreften kan gjøre, for den dagen den tar over så er det nok slutt. Vi er mer bekymret for at vi ikke får den kvalitetstiden som vi ønsket oss. Nå skal det sies at jeg har hatt 3-4 gode dager etter endelig å ha funnet tilbake til den oppskriften som hjalp meg sist.

Jeg føler at jeg har blitt bitter og sint på det livet som jeg har endt opp med. Da er jeg ikke først og fremst bitter på kreften, men på all den faenskapen den bringer med seg. Selv om jeg har hatt en utrolig støtte og hjelp fra mange mennesker rundt meg, så er det mennesker jeg og Heidi savner oppe i dette. Jeg skjønner at vi alle har forskjellige måter å takle vanskeligheter på, jeg skjønner at det er mye ved vårt liv som kanskje skremmer andre, jeg skjønner at noen tenker at det er best å holde seg unna i slike situasjoner. Jeg tror Heidi og jeg skjønner veldig mye av dette. Men savnet av visse mennesker blir ikke mindre alikevel.

Uansett hvor mye vi savner mange av våre nærmeste, så er savnet til hverandre det aller største. Tenk at kreften kunne gjøre så stor skade på oss.
Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg gjør det jeg gjør og jeg får ordentlig vondt inne i meg når jeg ser hva det gjør med de rundt meg. Men samtidig har jeg bestemt meg for å være her så lenge jeg kan klare. For å bekjempe en jævel som kreft, så tror jeg at jeg må ha en jævel i meg som må bekjempe den. Bekjemp en onde med et annet onde, kanskje? Men det onde som skal hjelpe meg å bekjempe kreften, det blir et onde også for mine kjære nærmeste.
Kanskje tenker og prater jeg bare tull, for vi er jo på det stadiet hvor vi håper og tror på et mirakel.

Det er i alle fall ikke langt fra kjærlighet til hat. Det er faktisk litt betryggende, for når hatet kommer frem så vet jeg at kjærligheten er ekte.
Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å forlate de jeg er glad i. De som har gitt alt alltid.

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette Roy:)
Det begynner bare å bli så vanskelig å sette ord på alt.

Det ble utrolig tøft for Heidi og meg da vi besøkte Jon Inge noen timer før han døde. Det ga mange tanker om hvordan vi vil oppleve våre siste timer sammen.

Men for å understreke det. Jeg er ikke døende og jeg har ikke gitt opp. Nå venter jeg på svar på et opphold på et rehabiliteringssenter i Oslo. Jeg venter på innkalelse til nye bilder og der tror jeg det kommer noen forandringer. Det har kommet en kul i lysken som jeg kjenner godt og hvem vet hvor ellers det kan ha kommet kuler.

“For livet skal vi sloss så lenge det går blod i gjennom oss!!”

Ha en fin kveld.

Espen