14.09.10
Oliver gutten min, livet ble ikke som planlangt. (Som jeg hadde planlagt det). Nå har vi det veldig tungt for tiden alle sammen. Jeg har “flyttet” ut for en periode og vårt dagligliv har igjen foradret seg. Jeg savner å ta deg i mot fra skolen, når du kommer inn og roper “pappa”! Enten blir du med noen venner hjem før du kommer hjem og spiser middag. Så ser vi på leksene og du får litt egen leketid før du leger deg. Jeg savner å sitte ved senga di og prate med deg, mens du gjør deg klar. Og noen ganger før vi slukker lyset så prater vi masse om alt og ingenting. Jeg savner deg gutten min,
Uansett hva jeg orker eller ikke orker å være med på, så har vi vårt gode forhold som far og sønn. Du forstår at pappa er syk og det viser hvor sterk du er.
Vi vet ikke hvor lang tid vi har igjen sammen gutten min, men jeg skal gjøre mitt beste for å ta vare på den med deg!
Fortsett med det du liker best og ha alltid drømmer, store og små.
Elsker deg!
Pappa
38 kommentarer
Kommentar-feed for denne artikkelen
september 15, 2010 kl. 4:49 am
Roy
Hei du min kjære kjære venn!!
Dette var sterkt min venn!!!!!!!!!!!!!!. Jeg vet jo litt om hvordan livet ditt er og har vært, og jeg skulle ønske jeg kunne avlaste deg med mange av de problemene du har i tillegg til sykdommen. Men desverre er det bare Heidi og du som kan løse de problemene dere har.Men husk hva et samliv handler om begge to!!!! Kunsten å kunne tilgi (og kunne si unnskyld) er stor. Det er ALLTID to sider av en sak og husk også hva et paforhold handler om! Om å gi og få kjærlighet er den sterkeste. I gode og onde dager. Og jammen har du fått de onde dagene skikkelig utdelt. Ditt forhold til Oliver vet vi jo alle hvor sterkt det er. Og vi som selv har vært så heldige å ha fått barn, vet hvor sterke bånd det blir mellom oss. Du vet hvor du treffer meg min venn!!!!! Stor klem til deg og Oliver fra Roy!!!
september 15, 2010 kl. 7:18 am
Linda
Dette var sterk lesning ja… Jeg fikk helt vondt inne i meg naar jeg skjonte at du sliter med saa mye annet i tillegg til sykdommen og. Kan ikke helt forestille meg hvordan det maa vaere aa maatte flytte naar man har det saa vondt som du har det. Jeg synes Roy sier mange kloke ord over her, saa jeg stiller meg bak dem og onsker deg ALT det beste – og at du faar MANGE GODE stunder sammen med familien din.
september 15, 2010 kl. 7:23 am
Tanja
Dette var tøff lesing Espen, jeg synes det er veldig trist hele situasjonen. Jeg så hvor stolt du er av Oliver på Cupen og det med rette
. Verden er urettferdig, men du får prøve og utnytte den tiden du har igjen, så mye som du orker ihvertfall. Tenker på Heidi og deg og vet dere har det tøfft og denne situasjonen er umulig å sette seg inn i når man ikke har vært oppe i den. Men jeg har vondt i hele meg, og det var hyggelig å treffe deg igjen, uansett situasjon du er i. Lykke til. Er det noe, bor jeg ikke så langt unna dere 
Stor klem til dere fra Tanja
september 15, 2010 kl. 8:33 am
Elisabeth
Dette er vondt å lese. Samtidig vil jeg takke deg for at du deler slike tanker med oss andre. Min far døde av tarmkreft (med spredning til lever, lyske, hode og skjelett) for 2,5 år siden. Jeg har så utrolig mange minner og gode samtaler fra de to årene han kjempet mot sykdommen, at jeg må nesten si jeg ikke ville ha vært de årene foruten når det først ble så galt som det gjorde. Vi kom så nær hverandre og ble enda bedre kjent. Vi snakket om mye som vi antagelig ikke ville snakket om hadde det ikke vært for sykdommen.
God bedring!
Jeg savner han enormt mye, pappajente som jeg er… På hans gravstein står det “Minnene lever”, og det gjør de virkelig. Jeg kommer alltid til å huske hans vaner og uvaner, nykker og væremåte, hans hjelpsomhet og kjærlighet. Det dukker stadig opp minner i forskjellige situasjoner.
Det vanskeligste med at han er borte, er at han ikke får delta i livet mitt, ikke får se barna mine vokse opp, at jeg ikke får fortelle ham ting og spørre han til råds.
Jeg har mange bilder av han rammet inn og jeg prater ofte om han til barna mine mine. Jeg tar de med til graven rett som det er og forteller morsomme og fine historier om pappa. Jeg gjør så godt jeg kan for at de skal bli “kjent” med han på den måten.
Jeg håper dere tar masse bilder, gjør positive opplevelser sammen, viser hverandre at dere elsker hverandre og skaper minner som varer livet ut.
Om det skulle gå feil vei, så husk at minnene lever. Jeg håper av hele mitt hjerte at det går rette veien for dere. Mirakler skjer rundt oss fra tid til annen. Håper du er et av dem
september 15, 2010 kl. 1:14 pm
Guro
Espen! Dette er tøff lesing asså. Jeg har ikke fulgt bloggen din så veldig lenge, men har lest en del av innleggene dine her og må få si at jeg beundrer deg.
Livet er til tider urettferdig, det virker som at du og mange andre som blir rammet av sykdom ikke har nok å tenke på men skal få enda mer å slite med.
Men jeg kan ikke tenke meg hvordan du og dine nærmeste har det akkurat no, fordi jeg har aldri opplevd det på den måten selv.
Jeg stiller meg bak det Roy skriver lenger opp her.
Om jeg kunne ha hjulpet deg med noe så hadde jeg ikke tvilt en gang på å gjøre det.
Klem fra Guro.
september 15, 2010 kl. 1:44 pm
Kåre Steen
Hei Espen !
Tante Irene og jeg føler virkelig med deg.Vi stiller oss bak det Roy har skrevet.Denne situasjonen du har kommet opp i skulle vært helt unødvendig for deg
Føler med deg,Espen . hilsen Onkel Kåre tante Irene
september 15, 2010 kl. 2:27 pm
eva
Dette var trist lesning Espen, fulgt dere lenge nå.
Ganske vanskelig og skjønne at dere må igjennom slike problemer også, med tanke på alt annet dere sliter med.
Håper det løser seg på hjemmfronten, så du slipper dette også oppå sykdomen.
Føler meg deg, håper det fikser seg.
Eva.
september 15, 2010 kl. 2:46 pm
Knut Olaf
Hei.
Dette var trist og tung lesning, men samtidig imponerende hvor gode ord du greier å skrive til din sønn.
Kan ikke annet enn å ønske deg det beste for tiden fremover!
Knut Olaf
september 15, 2010 kl. 8:00 pm
Karin Wilhelmsen
De fleste som følger din vei gjennom din side kjenner noen som har vært eller er syke. Vi føler med deg som er syk og må slite med det, men føler også med de som er glade i deg og føler seg maktesløse i en slik situasjon.
Da har det lett for å oppstå andre problemer/uenigheter om hva som kan gjøres, hva som er mulig, og hva den som er syk orker og vil.
Jeg håper dere klarer å komme gjennom dette slik at dere kan ta godt vare på den tiden dere har sammen.
Mange gode øsker og tanker til deg Espen, og til din familie.
Hilsen Karin (ikke tante)
september 16, 2010 kl. 9:18 am
Ingrid
Dette var en lei melding Espen,men du har prød å fortelle bak ordene dine at alt ikke var som det skulle,men du har prød,dere har prøvd!Det får man til og tenke og på dette at man skal elske og ære hverandre i gode og onde dager.Kanskje trenger dere en pause nå,hvor dette er en prøve på akkurat dette og at dere tilslutt kommer sterkere ut av det.Det er nok du som har det verst nå,for du trenger all den støtten,hjelpen og tilhørighet som vi alle ønsker spesielt når det er sykdom i bildet.Dette skal gå bra Espen,kjærligheten er sterk og den gjør oss sterk!Alt det beste ønskes deg og dine.
september 19, 2010 kl. 1:16 pm
Unni Grande Stølan
-Vær snill mot hverandre-.
Det er ikke lett å være syk og leve med en frisk.
Det er ikke lett å være frisk å leve med en syk!
Gode tanker sendes dere og barna.
Klem fra Unni:-)
september 19, 2010 kl. 3:16 pm
Hilde
Hei Espen.
Har fulgt med på bloggen din lenge nå. Lest om hvordan du, Heidi og resten av familien har kjempet for livet. Har mange ganger tenkt å ta kontakt, men liksom ikke fått meg til å gjøre det. Er lettere å sitte på sidelinjen å lese…jeg har også uhelbredelig kreft. Fikk brystkreft som 30 åring, jentene mine var da 5 og 2 år gamle. Hadde spredning til lymfene og måtte ha både cellegift og stråling.
Årene gikk og alle prøver var fine, men for 2 år siden begynnte formen å endre seg. Gikk med feber av og på samt at jeg begynnte å hoste. Det ble tatt en rekke prøver og legene fant tilslutt ut at kreften var kommet tilbake, 8 år etter sist gang. Tunge tider å komme seg gjennom…men var glad for at jeg hadde større unger denne gang pluss mannen min som ville være der sammen med meg. Men livet er ikke alltid slik vi tror og planlegger Espen…etter ca 8 måneder forteller min daværende mann at han vil beg et nytt liv…dette uten noen som helst forvarsel…Ser nok i ettertid at jeg ikke har vært en gledesspreder med supergodt humør, men synes vel selv at det har sin naturlige forklaring. Har mange ganger tenkt at dette med gode og onde dager ikke er noen selvfølge…men håper for deg og familien at dere finner sammen igjen.
Klem fra Hilde
september 20, 2010 kl. 11:18 am
Anita
Kjære Espen,
Nå har jeg vært på ferie og kom hjem og åpnet bloggen din med spenning for å se om du hadde skrevet noe nytt. For et slag i fleisen! Jeg skjønner at du har det tøft nå og jeg sitter egentlig å griner nå. For en faenskap kreft er!! Jeg har skrevet en mail til deg for en liten tid tilbake som jeg håper du har lest og jeg håper du vil prøve det jeg holder på med. Ingen ting er for sent!! Jeg skal på Ullevål i morgen å få svar på prøver og bilder og det er jo like “spennende” hver gang. Jeg sliter også med matlyst og taper vekt, det startet etter strålebehandling i vinter da jeg ble verre for hver behandling. Det er f…n ikke lett å forstå! Men jeg er jo ikke der du er og har heldigvis (så langt) ikke hatt det helvetet dere gjennomlever nå, men det tærer også på omgivelsene her i huset at jeg er syk. Jeg kan ikke annet enn å ønske deg lykke til, vit at vi er mange som følger med deg i denne kampen og mange som FØLER med deg! Kjemp, Espen – for all del KJEMP! Klem fra Anita
september 20, 2010 kl. 9:38 pm
Jeanette
Nydelig innlegg Espen! Kjærligheten til et barn er helt unik, den er ubetinget, og annerledes enn noe annet. Dette fikk du så godt fram her. Det er trist lesning. Og det er tøft å vite at en ikke alltid skal være der med de,for de. Men ingen av oss har garanti for noe, og uansett bør man nyte dagene. Selv om de er tøffe, slitsomme i hverdagens mas, kjas og uoverns-stemmelser. Nyt tiden framover, så langt det lar seg gjøre. Oliver vil alltid huske deg. Tenker på dere, og mirakler har skjedd …. Klem
september 21, 2010 kl. 9:39 am
Anette Steen
Hei Espen!
Må si jeg føler virkelig med deg…
Håper det ordner seg for dere til det beste for alle.
Stor klem fra Anette
september 22, 2010 kl. 7:32 am
Anne-Karin Steen Wieser
Kjære Espen
Det gjør vondt å høre at du må slite med mer enn å være syk.
Tross alt forstår vi at dette ikke er lett for noen.Men…
Nå trenger du aller mest dine nærmeste og spesielt lille Oliver.
Du har mange som tenker på deg og følger deg her Espen,det tror jeg gjør deg veldig godt. Men vi er alle alene i vår skjebne. Noen får det tøffere enn andre og det skjønner jeg føles bittert og urettferdig.
Tenker alltid på sangen “Eg ser” .Det er sånn det er…..
Klem fra tante Karin
september 23, 2010 kl. 6:56 pm
Mia
Oi, så trist dette var å lese da. Både trist og vakkert, for din kjærlighet til Oliver er så ren og tydelig men samtidig så leit å vite at du sliter på andre plan. Og likevel kan jeg skjønne at det må virkelig tære på ethvert forhold det dere er igjennom.
Jeg fikk kjipe nyheter idag. Fikk positive kreftprøver. Sitter her i sjokk og vantro og vet ikke frem og tilbake i verden. Nei, verden er absolutt ikke slik vi planlegger den, er den vel Espen?
september 23, 2010 kl. 8:36 pm
Gunilla
Hei Espen!
Dette var sterk lesing!! Tenker veldig mye på deg Espen. Håper du kan flytte hjem igjen og få disse hyggelige hjemkomstene fra Oliver hver dag, for det gleder så mye!! Det er vanskelig å planlegge livet, og forandringer skjer hele tiden. Håper at du kan konsentrere deg om livet nå og at alt annet går i orden for deg og dine. Du fortjener å være masse sammen med Oliver og familien din!! Dere har hatt nok av ting å stri med utenom sykdommen, som kampen mot helsenorge, så nå håper jeg du kan kose deg masse sammen med Oliver og familien igjen!!
Stor klem fra Philip, Sofie, Cato og Gunilla
september 23, 2010 kl. 8:50 pm
Marthe
Fant navnet ditt via Regines blogg…
STÅ PÅ!!!
september 24, 2010 kl. 7:25 am
Camilla
Hei Espen!
Da vi leste innlegget om/til Oliver, ble det både klumper i halsen og blanke øyne. Vanskelig å finne trøstende ord, signerer Gunilla og håper du kan få være der for Oliver igjen.
Vi tenker på dere….
Klem Camilla, Erik og Emilie
september 25, 2010 kl. 8:48 pm
Morten
Hei. På tide med en kommentar her igjen. Dagene er ikke så enkle for tiden. Har egentlig vært vanskelige i lang tid. En ting er når du får vite at en nær er syk. En ting er å vite at nå er sykdommen uhelbredelig. Men å se noen, og spesiellt sin bror lide som han gjør nå er helt jævlig.
Han har hatt vanskelige dager i det siste, men nå er det skikkelig galt. Han fikk noen voldsomme smerter i mage, som han har slitt med i det uendlige, og kastet opp voldsomt. Oppkastet var et resultat av at tarmene ikke hadde noe passasje, og da kan man tenke seg hva som kom opp. Helt forferdelig!
I går fikk jeg telefon fra min tante om at Espen hadde det ikke bare fælt, men hadde også fått en dyster beskjed. Han må opereres i magen og legge ut tarmen. Gjør han ikke dette vil det bety 2-3 uker maks levetid igjen. Det som er like bekymringsfullt for Espen og alle oss andre er jo; tåler han en operasjon til?
Jeg hadde en fin tid med han og et par kompiser i går på mottaket på Ullevål, og som han sa: Jeg har operert 10 ganger i magen, og det er nå, pga manglende imunforsvar og styrke, begrenset hva han tåler. Ingen forstår dette bedre en Espen selv, derfor er han veldig redd! og det forstår jeg. Men vi er redde vi også. Det er faen ikke enkelt å takle slike beskjeder som pårørende heller.
I dag fikk jeg vite av Espen at det er litt uenighet om hva som forårsaket magetrøbbelet denne gangen. Er det en “brekk” på tarmen som kan løse seg selv, eller er det noe som er uløselig uten operasjon.
Vi, og Espen håper selvfølgelig på det første og at en operasjon blir unødvendig. Det er utrolig vanskelig å forolde seg til ulike beskjeder og informasjoner som endrer seg daglig fra legene. Men sånn virker den uforutsigbare kreften desverre. Og det er det som jeg syns er mest jævlig med den. Den er umulig å styre eller forutsi.
Jeg håper bare inderlig at han slipper en operasjon og at han kan komme tilbake til Lovisenberg behandlingshjem for kreftsyke som jeg vet han syns var veldig OK.
Jeg har valgt å skrive denne kommentaren, og så mye om hva som har skjedd i det siste for jeg vet Espen ikke orker/kan kommentere så ofte og at det er en del følgere som lurer litt på hva som skjer. Jeg kan kun formidle det slik jeg opplever det, men Espen vil skrive her igjen, og da komme med sin versjon og opplevelse av hendelsen.
Det er helt sikkert!
God bedring bror, glad i deg.
september 26, 2010 kl. 9:04 am
Jeanette Steen
Hei Kjære fetter! Snakket akkurat med tante Reidun på tlf. så utrolig leit å høre. Tenker mye på deg og ønsker deg lykke til!! Håper du kan få litt mer tid semmen med Oliver og resten av fam. sammen er dere sterkere. God bedring Espen Masse varme klemmer fra Jeanette m/fam
september 26, 2010 kl. 11:03 pm
Anne Aasen Egge
Hei..)
Sitter her en sen kveldstime og leser mens tårene renner…Har fulgt deg Espen en stund,delt oppturer og nedturer uten å vite om jeg skulle sende noen ord eller ikke…
Din og dermed din families historie berører meg så sterkt fordi jeg og min familie har vært gjennom lignende…Min mann som syk,barna og jeg som de nærmeste pårørende…Jeg vet mye om hvilken utfordring det er å leve med kreft i familien over lang tid,og må si at den situasjonen dere står i nå ved å leve adskilt, må være like vanskelig om ikke verre for hele familien,enn når dere møtte sykdommen sammen…
Jeg skal ikke gjøre dette til en lang avhandling om vår situasjon, men ønsker formidle at vap-ernæring kan være ett godt alternativ videre..Det eller eventuell andre måter få næring intravenøst er en god løsning som gjør at man vinner tid i.ft avgjøre operasjon eller ikke.Det vil gji fordøyelsessystemet ro,man får den ernæringa man trenger,og ikke minst tid til å se om dette er en form for tarmslyng som kan gå tilbake av seg selv,eller at ev hevelse i buken/andre komplikasjoner etter stråling kan
gå seg til igjen..Nå vet jo ikke jeg om dette allerede er vurdert,men noe sa meg i kveld at jeg ville sende noen ord om dette…
Ønsker så inderlig det går seg til igjen, og at situasjonen ikke blir så akkut og intens…Tankene og sympatien er med og hos hele familien!!!
Ønsker dere noe fra meg dere tror kan hjelpe,er jeg åpen for det.
Jeg vet at andre som har vært gjennom lignende kan være gode samtalepartnere,nettopp fordi man har kjent dette på kroppen selv…
september 28, 2010 kl. 4:29 am
Roy
Hei alle sammen!
Nå har Espen`s tilstand forverret seg og alle dere som har lest hans blogger her på nettet, må igjen sende ham deres gode tanker. Espen er innlagt på sykehuset igjen, og tilstanden hans er veldig dårlig. Han må sannsynlig gjennom en ny operasjon, og vi må sende gode tanker til han og hans familie om at han igjen greier å mobilisere krefter til å kjempe!!
Håper bare han ikke har mistet siste rest av vilje til å kjempe, etter alle problemene han igjen har fått utenom sykdommen sin!!!! Dette har du ikke fortjent min venn!
Du skal vite kjære Espen at du har mange som støtter deg og vi er som Morten veldig glade i deg!!!
Roy.
september 28, 2010 kl. 9:54 am
Lena
Jeg er en av dem som har fulgt med lenge, men som aldri har kommentert tidligere.
Jeg håper virkelig at dette går bra og at han klarer å kjempe denne kampen!!
september 28, 2010 kl. 10:09 am
Knut Olaf
Dette var dyster lesing!
Vi får enda håpe på et under, og at ting vil snu til det bedre
september 28, 2010 kl. 11:20 am
Ingrid
Uff,dette var trist,henger meg på det Roy skrev og håper at vi kan gi all den støtten vi kan gjennom denne bloggen.Espen beskriver dette med å klatre opp et fjell,prøve å nå toppen ,men stadig falle utfor igjen.Det koster enorme krefter,men det er mange her ute skal du vite,som vil holde deg oppe,gi deg støtte.Jeg ønsker deg alt det beste Espen,husk du har noe her i livet og sloss for.
september 28, 2010 kl. 12:28 pm
Morten
Hei
en ny oppdatering; kort en sådann! Espen slipper å opperere nå. Det ser ut til at tarmene har fått “roet seg” og at de har lagt seg til rette selv. Og det er jo god nyhet.
Ellers er han jo fortsatt sliten og ikke i så bra form, men i hvertfall tilbake på Lovisenberg hjemmet.
Bror
september 30, 2010 kl. 7:49 pm
Jeanette
Tenker på deg Espen. Masse energi oversendes. Klemmm
oktober 2, 2010 kl. 9:45 am
Mette
Til min kjære sønn.
Det eneste motet som teller, er det som får deg fra det ene øyeblikket til det neste.
Du er alltid i mine tanker.
oktober 2, 2010 kl. 4:43 pm
Wenche
Kjære Espen…
Vi kjenner ikke hverandre, men jeg vil bare få uttrykke min sympati og respekt for deg i det du går gjennom. Ingen av oss kjenner dine innerste tanker nå. Selv har jeg tro på at når jeg er borte kommer jeg til å holde en beskyttende hånd over mine barn når de går veien videre i livet, på samme måte som jeg føler at pappa er ved min side nå. Jeg sender deg varme tanker og ønsker deg alt godt.
Gode klemmer fra nordvestlandet til deg…
Wenche
oktober 3, 2010 kl. 3:58 pm
merete melby
Hei Espen og resten av Steen familien. Sender masse varme tanker til dere. Godt at det ikke ble noen operasjon.
Følger med selv om Du er noen år eldre enn meg da.
Godt du er under god pleie på Lovisenberg, min Onkel var også der. Veldig flott personale som virkelig bryr seg.
klemmer fra merete
oktober 3, 2010 kl. 7:25 pm
Kjell og Lise
En stund siden vi har vært inne på siden. Dette var veldig, veldig trist lesing. Som de fleste her sier, så er det mange som føler med dere og støtter deg og din familie i denne vanskelige tiden. Undere har skjedd før, så husk at så lenge det er liv, er det også håp. Ønsker dere alt godt.
oktober 4, 2010 kl. 9:31 am
Aase
Hei kjære Espen og hele familien, dette var tøff lesning.Tenker på dere alle sammen.Håper operasjonen går bra og at du kan få med tid sammen med gutten,din, Oliver.Vi er tilbake i Spania etter noen fine mnd. på hytta i Spydeberg. Mange varme klemmer fra Spania og god bedring.
oktober 4, 2010 kl. 9:36 am
Aase
Hei igjen, ser nå at du har sluppet operasjonen, og at du er på Lovisen berg. Håper du får ekstra god pleie der og kan komme til krefter, har alltid synes du var en veldig god gutt. klem fra Aase
oktober 4, 2010 kl. 2:12 pm
Reidun (ikke tante Reidun)
Historien om de 4 lysene.
Hei Espen med familie.
Her er noen sterke ord jeg fant i en avisspalte.
De sier så mye og er noe å tenke på for alle.
Langsomt brenner de 4 lysene.
Alt er så stille at man kan høre dem snakke til oss.
Det første lyset sa; ”Jeg er FREDEN folk passer ikke på meg,
Så jeg er i ferd med å slukne”
Dens flamme ble raskt mindre og lyset døde ut.
Det andre lyset sa; ” Jeg er TROSKAPEN for det meste er jeg kun et ord som få kjenner til.
Derfor har jeg ingen lyst til å fortsette å brenne”.
Mens lyset snakket kom en vind og blåste lyset ut.
Så var det tredje lysets tur; ”Jeg er KJÆRLIGHETEN jeg har ikke krefter lenger til å forsette og brenne. Menneskene neglisjerer meg.
De har glemt at de må elske og ære hverandre”
Og lyset ventet ikke lenge, men døde ut.
Med ett kom det et lite barn og så de tre slukte lysene.
Barnet så på dem og sa; ”Hvorfor brenner dere ikke lenger?”
Da lysene hadde fortalt barnet årsaken, begynte barnet å gråte.
Da svarte det fjerde lyset; ” Vær ikke redd! Jeg brenner fremdeles, og med meg kan du på nytt tenne de andre lysene for jeg er HÅPET!”
Med tindrende øyne tok barnet håpets lys. Med dette tente barnet de andre tre lysene.
La aldri flammene fra HÅPET forsvinne i ditt liv – og la hver og en av oss verdsette HÅP, TROSKAP, FRED og KJÆRLIGHET!!
Sørg for at disse lysene aldri slukner.
Jeg tenker mye på dere alle de disse dager.
oktober 4, 2010 kl. 7:54 pm
siri
Kjære Espen med famile.
Vi er mange som tenker på dere. Dessverre det eneste
vi kan klare å gjøre for deg.
Stå på videre, dette klarer du.
varme tanker og klemmer til deg og familien
fra siri
oktober 5, 2010 kl. 7:04 am
Roy
Hei alle sammen!
Vil bare fortelle at jeg var på beøk hos Espen på sykehuset igår. Og til min forundring var det en blid, men veldig sliten gutt/mann som lå der i sykesengen. Han hadde det ikke så verst sa han, men jeg så tydlig at du hadde hatt en kjempestri tørn min venn, og at smertene ikke var langt unna. Du hadde fått en smertepumpe som hjalp deg gjennom de verste smertene, men legene skulle vurdere å trappe ned på dette etter hvert. Du hadde fått en opptur når Oliver og Heidi hadde vært på besøk og du hadde fått mye besøk av familie og venner. Mamma er jo stadig hos deg, og jeg må beundre henne, da jeg vet hvor tøft dette er for henne også. Å se sitt “barn” slite og ha et smertehelvete må være noe av det verste en mor/far, kone/barn bror/søster kan oppleve. Jeg kan bare tenke meg, hvordan dette hadde vært for meg selv. Jeg er veldig enig i det som Reidun skriver over her. Husk at håpet er det siste strået vi klamrer oss til, og kan hjelpe oss videre når vi har det tøft.Og det kan igjen sørge for at tro,håp, fred og kjærlighet igjen seirer!!! GOD BEDRING MIN VENN. Vi er her fortsatt.
Stor klem fra deres venner
Gerd og Roy.