Espen, min kjære mann, vår kjære pappa, sønn, bror, venn – sovnet fredlig inn i dag klokken 22.30 på Lovisenberg Hospice. Etter mange års kamp mot kreften måtte han til slutt gi tapt. Du fikk en veldig flott dag hjemme på Langhus i går sammen med dine nærmeste og var veldig takknemlig for det. I dag har vi nærmeste også stått deg nær hele dagen mens du sakte, men allikevel altfor fort, har gått over til den “andre siden”.

Du etterlater deg et stort hull som aldri vil dekkes og vi er alle forferdelig glad i deg. Takk for alt!

Vil også takke alle i familie, vennekrets, ukjente venner for all støtte dere har gitt Espen og familien i denne vanskelige tiden. Det er vi alle takknemlige for.

Kjære venner!

Nå sitter jeg på Hospitce Lovisenberg som er et veldig bra sted å være. Her blir jeg virkelig tatt godt vare på.

Som dere så fra forige innlegg så hadde vi jo litt problemer. Mye av dette skyldtes at jeg gjorde en del endringer i forhold til medisineringen min. Det er lett nå i etterkant å se at det var en helt feil avgjørelse fra min side. Å bytte ut medisiner med et annet medikament var ikke lurt. Det skapte en frykt og redsel hos Heidi og meg som vi i tillegg misforstod hverandre på. Heidi så et forfall hos meg som absolutt ikke var bra, men jeg trodde lenge at frykten bestod av noe helt annet og at den ikke var så alvorlig. Hun trakk seg da selvfølgelig vekk fra meg med ungene for at de ikke skulle få se det forfallet som kom. Jeg ble helt ute av meg selv, for jeg var drit redd for å miste henne før alt virkelig var over. Tanken på å forlate denne verden uten å føle og kjenne hennes kjærlighet gjorde meg helt gal i hodet. Heldigvis fikk jeg denne plassen på Lovisenberg og det åpnet nok opp meg veldig, både bevisst og ubevisst. Nå har jeg jenta mi tilbake med den kjærligheten jeg trenger og jeg vet hun føler å ha fått meg tilbake med min kjærlighet til henne og tryggheten hun trenger. Livet smiler til oss igjen og det er en ubeskrivelig følelse. Livet kan være godt i alle faser også i de tunge realistiske fasene hvor man bare må innse at det for øyeblikket går en vei.

Jeg er litt sliten så jeg stopper der i dag. Heidi har tatt med cd-spiller og musikk så nå hører jeg på Andrea Bocelli og lar sjela synke inn i en dyp meditasjon.

Takk for alle gode tilbakemeldinger og at dere fortsatt er der og følger med

Ta vare på tiden og hverandre!

Espen

Oliver gutten min, livet ble ikke som planlangt. (Som jeg hadde planlagt det). Nå har vi det veldig tungt for tiden alle sammen. Jeg har “flyttet” ut for en periode og vårt dagligliv har igjen foradret seg. Jeg savner å ta deg i mot fra skolen, når du kommer inn og roper “pappa”! Enten blir du med noen venner hjem før du kommer hjem og spiser middag. Så ser vi på leksene og du får litt egen leketid før du leger deg. Jeg savner å sitte ved senga di og prate med deg, mens du gjør deg klar. Og noen ganger før vi slukker lyset så prater vi masse om alt og ingenting. Jeg savner deg gutten min,
Uansett hva jeg orker eller ikke orker å være med på, så har vi vårt gode forhold som far og sønn. Du forstår at pappa er syk og det viser hvor sterk du er.
Vi vet ikke hvor lang tid vi har igjen sammen gutten min, men jeg skal gjøre mitt beste for å ta vare på den med deg! 

Fortsett med det du liker best og ha alltid drømmer, store og små.

Elsker deg!
Pappa

Jeg ønsker bare å gratulere jenta mi med dagen i dag. Det er ikke noe rundt eller stort tall. Men vi har lovet å bli gamle sammen, så hvert år som går er bare positivt for oss.

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si mer nå. Bedre å lage et nytt innlegg senere. For dette er en dag vi skal feire med glede.

Ønsker dere en fortsatt god dag!
Espen

Jeg har i det siste skrevet og fortalt litt om hvordan vi har det. Mye av det siste jeg har skrevet har kanskje vært mer “mellom linjene” enn direkte tale. Sannheten er at vi alle har hatt det utrolig tøft og vanskelig denne sommeren. Etter at jeg kom hjem fra forrige sykehusopphold har det vært et umenneskelig slit på alle.
Den siste strålingen har vært mye tøffere enn jeg forventet og det har vel kanskje noe med at når man får det bra i perioder så er det første man glemmer da hvordan smertene og alle problemene egentlig var. Mage og tarm problemene har vært til tider helt uutholdelig, ikke bare for meg men for alle mine nærmeste også. Jeg var riktig nok tynn og mager da jeg kom hjem sist, men jeg fortsatte å miste kiloene i ukene som gikk. I desperasjon spiste jeg alt jeg kunne tenke meg som kunne hjelpe meg å få noen gram på kroppen. Det resulterte i helt feil ernering for min del og gjorde det absolutt ikke noe bedre.
Jeg tror jeg kan sette meg inn i hvordan det er å se sin mann, venn og far bare forsvinne sakte men sikkert og jeg ville ærlig og oppriktig gjøre hva jeg kunne for å snu på dette. Det manglet selvfølgelig ikke på råd og velmenende ord fra familie og venner. Det blir vanskelig å forklare hvordan og hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det kan virke arogant og egoistisk, jeg skjønner det. Og mitt i den fortvilelsen jeg følte og ikke klarte å snu så sprengte jeg grensene til Heidi for alvor også. Hun har alltid vært der og hun har alltid gitt alt, problemet var at jeg ikke klarte å gi noe tilbake lenger. Jeg skjønner at jeg må gi noe for å få noe og spesielt i den situasjonen som vi er i. Vi er begge helt utbrent, slitne og ute av stand til å ta vare på hverandre. Det er vondt å se at vi svikter hverandre uten at vi klarer å gjøre noe med det.
Det gjør også veldig mye med psyken vår når vi tenker på at jeg ikke har tatt noen kreftmedisin siden februar. Hva vil bildene vise?
Vi føler nok at vi er helt overlatt til kreften. Selvom det ikke er kreften som er det daglige problemet, så er det kreften som ligger bak og lurer. Vi er nok ikke oppriktig redd for hva kreften kan gjøre, for den dagen den tar over så er det nok slutt. Vi er mer bekymret for at vi ikke får den kvalitetstiden som vi ønsket oss. Nå skal det sies at jeg har hatt 3-4 gode dager etter endelig å ha funnet tilbake til den oppskriften som hjalp meg sist.

Jeg føler at jeg har blitt bitter og sint på det livet som jeg har endt opp med. Da er jeg ikke først og fremst bitter på kreften, men på all den faenskapen den bringer med seg. Selv om jeg har hatt en utrolig støtte og hjelp fra mange mennesker rundt meg, så er det mennesker jeg og Heidi savner oppe i dette. Jeg skjønner at vi alle har forskjellige måter å takle vanskeligheter på, jeg skjønner at det er mye ved vårt liv som kanskje skremmer andre, jeg skjønner at noen tenker at det er best å holde seg unna i slike situasjoner. Jeg tror Heidi og jeg skjønner veldig mye av dette. Men savnet av visse mennesker blir ikke mindre alikevel.

Uansett hvor mye vi savner mange av våre nærmeste, så er savnet til hverandre det aller største. Tenk at kreften kunne gjøre så stor skade på oss.
Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg gjør det jeg gjør og jeg får ordentlig vondt inne i meg når jeg ser hva det gjør med de rundt meg. Men samtidig har jeg bestemt meg for å være her så lenge jeg kan klare. For å bekjempe en jævel som kreft, så tror jeg at jeg må ha en jævel i meg som må bekjempe den. Bekjemp en onde med et annet onde, kanskje? Men det onde som skal hjelpe meg å bekjempe kreften, det blir et onde også for mine kjære nærmeste.
Kanskje tenker og prater jeg bare tull, for vi er jo på det stadiet hvor vi håper og tror på et mirakel.

Det er i alle fall ikke langt fra kjærlighet til hat. Det er faktisk litt betryggende, for når hatet kommer frem så vet jeg at kjærligheten er ekte.
Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å forlate de jeg er glad i. De som har gitt alt alltid.

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette Roy:)
Det begynner bare å bli så vanskelig å sette ord på alt.

Det ble utrolig tøft for Heidi og meg da vi besøkte Jon Inge noen timer før han døde. Det ga mange tanker om hvordan vi vil oppleve våre siste timer sammen.

Men for å understreke det. Jeg er ikke døende og jeg har ikke gitt opp. Nå venter jeg på svar på et opphold på et rehabiliteringssenter i Oslo. Jeg venter på innkalelse til nye bilder og der tror jeg det kommer noen forandringer. Det har kommet en kul i lysken som jeg kjenner godt og hvem vet hvor ellers det kan ha kommet kuler.

“For livet skal vi sloss så lenge det går blod i gjennom oss!!”

Ha en fin kveld.

Espen

Heidi og jeg traff Jon Inge og Lin på Montebellosenteret sist vinter. Vi fikk veldig fort god kontakt alle sammen. Mye av grunnen til det var nok at Jon Inge og jeg er like gamle og vi har samme type kreft, samme forløp og nesten gått igjennom det samme. Vi har holdt kontakten og Heidi og jeg besøkte de på sykehuset. Jon Inge var oftere ut og inn av sykehuset enn meg, så jeg fikk anledningen til å gå på besøk for en gang skyld. Jon Inge har holdt det gående lenger enn meg, han har hatt sykdommen nesten 1år lenger. Han har også fulgt alle cellegiftbehandlinger han har fått. Heidi og jeg fikk en telefon i går kveld, om vi ville komme. Vi dro dit sent i går og var ikke hjemme før ved kl.0230.
Det var ekstra tøft å komme dit i går. Han lå på sitt siste og jeg satt meg i senga ved siden av han. Etter å ha sett på han en stund så sa jeg navnet hans klart og høyt. Han skvatt til, satte seg litt opp og åpnet øynene og så på meg. Det er Espen, sa jeg også klart og høyt. Han lente seg over på den andre siden og sovnet. Han sov tungt, jeg så at han slet med pusten og jeg så at jeg ikke fikk kontakt med han de sekundene vi hadde øyekontakt.
Da vi dro derfra visste vi at det var slutt for hans lidelser. Han skulle bare slippe nå. Han har kjempet sin kamp, det vet jeg. Jon Inge døde i dag morges.
Hvil i fred Jon Inge. Du er en vinner!

Espen

Hei igjen alle sammen. Det har vært og kommer til å bli fremover en veldig stille og rolig tid, men samtidig veldig spennende. Vi har falt litt til ro her hjemme. Vi har ikke sykdommen som første prioritet lenger, vi har den nå faktisk langt nede på lista. Og sånn blir også livet vårt mer stille og rolig. Det betyr ikke at vi har gitt opp på noen måte, men vi prioriterer på en måte å leve litt “uten” kreften. Det gir oss en bedre hverdag hver for oss og sammen. Men samtidig er det jo litt skremende, når jeg nå ikke har tatt noen medisiner på ca.6mnd. Det kan skremme litt når vi tenker på hva som kan skje og hvor fort det kan skje. Livet har jo blitt sånn. Vi må akseptere at ting er som de er og heller prøve å leve med det.
Det kan jo fort komme en ny infeksjon også, noe som kan være veldig farlig for meg. Jeg må forsøke å få på meg noen kilo på kroppen, så kroppen kanskje kan stille sterkere neste gang det kreves.
Nei, det er ikke bare bare. Jeg kommer ikke til å begynne med noen cellegift. Jeg har liten tro på at det skal kjøpe meg noen tid og ihvertfall ikke noen GOD tid, det gir selvfølgelig mange forskjellige følelser å ta et slikt standpunkt.

Nå håper jeg bare vi kan få leve sammen i harmoni og være sammen mest mulig. Jeg har det veldig bra nå og det tor jeg Heidi og ungene også har.
Da håper jeg også dere har det bra og ønsker dere en fortsatt fin sommer.

Espen

God sommer!

Vi har kommet oss vel hjem og har vært hjemme noen dager. Det ble en kjempefin tur og det var godt for oss alle å komme seg ut og bort. Ekstra hyggelig var det at Joachim ble med på turen, det er noen år siden han sist var med på ferie.
Vi har som sagt kommet hjem og vi ble nok litt satt tilbake i tid alle sammen. Vi gikk rett i den verdenen vi hadde før ferien og glemte et øyeblikk at vi nå må fortsette på det positive og ikke falle tilbake til gammel dritt.

Jeg hadde tenkt å skrive litt om det, men det får en litt annen vinkling kanskje, nå som jeg har lest innlegget til Massoud. Det var vondt å lese at han nå er alene. Denne sykdommen er dessverre slik, den spiser opp den syke og hvem kan stå ved siden av og se på noe slikt. Jeg unnskylder ikke kona til Massoud, men jeg har erfart at det er en helt for jævlig situasjon for begge parter. Jeg håper Massoud fortsatt står på og ikke gir opp.

Jeg tenker da på dette jævla fjellet som man “må” bestige. Det er absolutt ikke enkelt å gå sammen, det vil alltid være  en av partene som ligger foran i bakken.  Når man da har begitt seg oppover fjellet så er det også vanskelig å se om man går sammen i samme tempo, det er vanskelig å være enige om hvor høyt man har kommet og det er veldig mange forskjellige “Sheppaer” som tilbyr deg hjelp på veien, til forskjellig pris og med forskjellige garantier. Det er en total komplett forvirrende verden å leve i. Så skal man i tillegg til sykdom, problemer og dagligdagse ting også klare å pleie kjærligheten. Det går ikke, så man er nødt til på en måte å innfinne seg i at kjærliheten må vente og bare stole på at den er sterk nok til å holde. Man får noen små øyeblikk innimellom, men det blir nesten borte i det store havet. Jeg er utrolig heldig som fortsatt har min kjærlighet her, for jeg tror mange, ekte kjærlighets forhold også ryker. Det kan vel kanskje ikke la seg forklare.
Men er man så heldig som meg som kan fortsette min stigning mot toppen sammen med min kjærlighet, så lar nok ikke de følelsene seg forklare heller.

Ønsker dere en fortsatt god sommer!
Espen

Når man får beskjden om at det ikke er mer å gjøre, så skjer det noe ved deg, i hvertfall med meg. Når jeg nå ser tilbake så ser jeg for meg at jeg stod i bånn av verdens høyeste fjell. Og det fjellet er 10 ganger høyere enn Mount Everest. Det er vel egentlig ingen topp på fjellet i det hele tatt. Jeg stod da i bånn av dette fjellet og bestemte meg for å bestige det. Alt er mulig! Beskjeden fra samfunnet rundt er at de støtter deg og de ville stort sett gjort det samme selv. La oss si at jeg stod i bånn av fjellet sammen med 100stk i samme situasjon som meg. Jeg skal love deg at veldig mange ville startet klatringen sammen med meg, i samme tempo som meg og med samme mål som meg. For å overleve (lengst mulig) må man starte klatringen. Nå ser jeg tilbake og jeg syntes jeg gikk for fort. Jeg skulle jo bli frisk og da har man vel litt hastverk.
De nærmeste må klatre med meg. Ja, men de kan, for så vidt de vet selv, gå tilbake til et tilnærmet normalt hverdagsliv. Dette virket kanskje litt enkelt sagt, for de vil selvfølgelig føle sorg, fortvilelse, trist og sinne. Og det kan ta tid å komme inn i livet igjen. Men de må i hvertfall klatre med meg og være med på den umenneskelige klatreturen. Bare spør de som har vært på Mount Everest og toppen der er ikke toppen vår.
Hvor lenge klarer jeg å klatre med denne farten og hvorfor skal det gå så fort? Det er jo ingen topp og det blir bare værre og værre jo høyere jeg klatrer.
Jeg stopper ikke opp nå, men jeg går veldig sakte, ja jeg krabber nesten og går veldig sakte sammen med mine nærmeste. Vi kan ikke løpe i hvert vårt tempo lenger, vi må finne et tempo som passer alle hvor vi kan gå sammen og nyte livet sammen oppover. Hvor langt vi kommer vet vi ikke, men at vi skal gå sammen betyr mye mer for meg enn noe annet.

Et fjell uten topp er det bare å krabbe opp, det er et langsiktig mål!

Nå er det ferie tid her og vi får noen dager i nord Norge i år også. Heidi har allerede dratt opp og Oliver og jeg drar senere med bil. Håper dere alle får en fin sommer! Ta vare på hverandre og nyt hver dag.

Espen

For 1 1/2 år siden fikk vi beskjeden om at det ikke var noe mer de kunne tilby meg for å bli kvitt kreften.
Heidi og jeg gikk opp i paliativ behandling avdelingen og fikk snakket med de der oppe. Nå når jeg ser tilbake er det veldig absurd det vi opplevde. Heidi reagerte helt normalt og rett, ved å stille spørsmål til hva jeg skulle med alle de medisinene som nå ble meget lett tilgjengelig. Jeg skjønte at Heidi tenkte rett, men hva faan hadde det med saken å gjøre. Sykehuset tenkte også rett? De kunne tilby en form for medisinering som var “bra” for meg og da de spurte hvor jeg hadde vondt. -JA! Hva annet var det å si. Hvor var det jeg ikke hadde vondt? Bare spør og jeg kan love deg at det gjorde vondt. Physisk og fysisk smerte bare hamret inn i kroppen min. Det gjorde det også hos Heidi, men hva visste vel hun? Det er jeg som er syk og det er jeg som bestemmer. Og ikke minst helsevesenet, som vet hva de gjør. Det er sikkert mange, mange som trenger den hjelpen til å komme seg videre i livet/sykdommen. Men hvem passer på oss og at vi kun tar det som er foreskrevet på pakka? Og det er ikke bare 1 lege å ringe til hvis det går litt fort med “medisiner”, hvorfor er det slik? Etter at jeg la bort alt av piller har mitt liv snudd til det bedre. Jeg hadde ikke klart det uten Heidi og da selvfølgelig kjærligheten. Hadde ikke hun vært der for meg hele tiden og det at jeg visste at hun tenkte mitt beste og at hun tenkte helt riktig, hadde ikke jeg klart det. Jeg vet også at jeg ville gjort det samme for Heidi.
Det er tøft, det er brutalt, det er rett og slett for jævlig, men kjærligheten vinner alltid til slutt. Kjærligheten til ungene er også viktig å få med seg opp i all denne dritten. En ting er at Heidi ser at jeg forsvinner i min lille pillerus. Hun kan se dette i et slags perspektiv. Det kan ikke unger og de lurer nok veldig når de ser at en person (far) de kjenner, sakte men sikkert forsvinner mens han er våken. Sånn er det, de senser slikt. Og de senser selvfølgelig at jeg nå er “kommet tilbake”. Det gir meg en utrolig god følelse å se at de kjenner meg igjen.

Men hva skal vi gjøre her? Er jeg selv ansvarlig for å forholde meg til det legen sier og foreskriver? Er det de rundt meg som skal passe på at jeg medisineres korrekt. Eller er det helsevesenet som sitter med ansvaret. Jeg vet legene gjør sitt beste og følger de prosedyrer som skal følges. Jeg vet sykepleiere og helsepersonell gjør sitt beste for meg som pasient, det har jeg opplevd.
De er utdannet til å redde liv og gjøre det beste for meg, men er medisiner alltid det eneste som er bra.? Uansett hviken sykdom man får, må det være en 1.prioritet å redusere medisn inntaket for pasientene.
Det å miste sin egen sjel, det å krype inn i sitt eget skall, det å bare se seg selv mitt opp i dette, det er vel det letteste. Men jeg ville ikke miste sjela mi og jeg ville ut av skallet mitt og ikke minst jeg vil ta vare på de andre rundt meg.Dette er veldig tøft for et kjærlighets forhold. Jeg er så utrolig heldig at jeg har fått oppleve kjærligheten og jeg visste med meg selv at den måtte komme tilbake, den måtte prioriteres hvis dette skulle gå. Sykdom og medisiner som i utgangspunktet betyr alt for mitt liv fremover får svært liten betydning hvis jeg ikke kan ha kjærligheten samtidig.

Dette er fortsatt veldig nytt for meg og oss, så det er ikke bare bare (its not only only)! Men jeg vet jeg har gjort det riktige valget. Ikke det at jeg aldri skal ta medisiner igjen, for det kan jeg se for meg at jeg må. Men det å kjenne at kroppen klarer faktisk å reparere seg selv på en meget god måte, hvis man klarer å finne motivasjonen og stole på det jordlige.

Dette er jo bare min og vår erfaring, men det er nok mange der ute som kunne trenge hjelp på en annen måte enn medisin. Det mener nå jeg:)

Takk til Heidi, barna, familien og venner for all støtten som dere igjen har vist.
Takk jenta mi!

Espen