Kjærlighet, sykdom og medisiner

190610

For 1 1/2 år siden fikk vi beskjeden om at det ikke var noe mer de kunne tilby meg for å bli kvitt kreften.
Heidi og jeg gikk opp i paliativ behandling avdelingen og fikk snakket med de der oppe. Nå når jeg ser tilbake er det veldig absurd det vi opplevde. Heidi reagerte helt normalt og rett, ved å stille spørsmål til hva jeg skulle med alle de medisinene som nå ble meget lett tilgjengelig. Jeg skjønte at Heidi tenkte rett, men hva faan hadde det med saken å gjøre. Sykehuset tenkte også rett? De kunne tilby en form for medisinering som var «bra» for meg og da de spurte hvor jeg hadde vondt. -JA! Hva annet var det å si. Hvor var det jeg ikke hadde vondt? Bare spør og jeg kan love deg at det gjorde vondt. Physisk og fysisk smerte bare hamret inn i kroppen min. Det gjorde det også hos Heidi, men hva visste vel hun? Det er jeg som er syk og det er jeg som bestemmer. Og ikke minst helsevesenet, som vet hva de gjør. Det er sikkert mange, mange som trenger den hjelpen til å komme seg videre i livet/sykdommen. Men hvem passer på oss og at vi kun tar det som er foreskrevet på pakka? Og det er ikke bare 1 lege å ringe til hvis det går litt fort med «medisiner», hvorfor er det slik? Etter at jeg la bort alt av piller har mitt liv snudd til det bedre. Jeg hadde ikke klart det uten Heidi og da selvfølgelig kjærligheten. Hadde ikke hun vært der for meg hele tiden og det at jeg visste at hun tenkte mitt beste og at hun tenkte helt riktig, hadde ikke jeg klart det. Jeg vet også at jeg ville gjort det samme for Heidi.
Det er tøft, det er brutalt, det er rett og slett for jævlig, men kjærligheten vinner alltid til slutt. Kjærligheten til ungene er også viktig å få med seg opp i all denne dritten. En ting er at Heidi ser at jeg forsvinner i min lille pillerus. Hun kan se dette i et slags perspektiv. Det kan ikke unger og de lurer nok veldig når de ser at en person (far) de kjenner, sakte men sikkert forsvinner mens han er våken. Sånn er det, de senser slikt. Og de senser selvfølgelig at jeg nå er «kommet tilbake». Det gir meg en utrolig god følelse å se at de kjenner meg igjen.

Men hva skal vi gjøre her? Er jeg selv ansvarlig for å forholde meg til det legen sier og foreskriver? Er det de rundt meg som skal passe på at jeg medisineres korrekt. Eller er det helsevesenet som sitter med ansvaret. Jeg vet legene gjør sitt beste og følger de prosedyrer som skal følges. Jeg vet sykepleiere og helsepersonell gjør sitt beste for meg som pasient, det har jeg opplevd.
De er utdannet til å redde liv og gjøre det beste for meg, men er medisiner alltid det eneste som er bra.? Uansett hviken sykdom man får, må det være en 1.prioritet å redusere medisn inntaket for pasientene.
Det å miste sin egen sjel, det å krype inn i sitt eget skall, det å bare se seg selv mitt opp i dette, det er vel det letteste. Men jeg ville ikke miste sjela mi og jeg ville ut av skallet mitt og ikke minst jeg vil ta vare på de andre rundt meg.Dette er veldig tøft for et kjærlighets forhold. Jeg er så utrolig heldig at jeg har fått oppleve kjærligheten og jeg visste med meg selv at den måtte komme tilbake, den måtte prioriteres hvis dette skulle gå. Sykdom og medisiner som i utgangspunktet betyr alt for mitt liv fremover får svært liten betydning hvis jeg ikke kan ha kjærligheten samtidig.

Dette er fortsatt veldig nytt for meg og oss, så det er ikke bare bare (its not only only)! Men jeg vet jeg har gjort det riktige valget. Ikke det at jeg aldri skal ta medisiner igjen, for det kan jeg se for meg at jeg må. Men det å kjenne at kroppen klarer faktisk å reparere seg selv på en meget god måte, hvis man klarer å finne motivasjonen og stole på det jordlige.

Dette er jo bare min og vår erfaring, men det er nok mange der ute som kunne trenge hjelp på en annen måte enn medisin. Det mener nå jeg:)

Takk til Heidi, barna, familien og venner for all støtten som dere igjen har vist.
Takk jenta mi!

Espen

Livet er ett sirkus….

11.06.2010
Forrige torsdag, for litt over 1uke siden bestemte jeg meg for at nok er nok. Faan heller! Jeg var en zombie og nå var det nok. Jeg kuttet alle tabletter og medisiner tvert. Smertestillende i 3-4 varianter, beroligende altså piller mot piller. Det ble en herlig fredag og Heidi og jeg koste oss ordentlig sammen. Lørdag våknet jeg av at dritten skulle ut av kroppen og kroppen skrek etter dritten. Svette, tårer, frost og svette. Heidi lå ved siden av meg og gav med støtte og styrke, samt hudkontakt. Jeg skrek, lo og grein og så skjedde det. Drenet datt ut og det randt ut av kroppen.
: Heidi! Du må kjøre meg til Ullevål, her er det noe som ikke stemmer. Inn på akutten, som jeg forøvrig var dagen før også, men da pga magesmerter.

Helt ærlig, dette skulle bli plankekjøring tenkte jeg. Jeg er ute i løpet av kvelden hvis de er litt effektive 🙂
Men det skjedde altså ikke. De var absolutt effektive også 🙂
Etter mange undersøkelser og et nytt dren på plass, så begynte infeksjonene å komme. Søndag ble jeg flyttet over til en annen avdeling (overvåkningen) og tenkte at det var helt greit. Det sier seg selv det, de har bedre kontroll på overvåkningen. Så kom Heidi inn og jeg knakk helt sammen. Fy faan så godt å se henne igjen. Så sier hun: alle står utenfor! Ja vel, hvorfor det? Jeg følte ikke at det var så nære som det var, heldigvis.
Jeg hadde forøvrig gitt klar beskjed til hver eneste lege underveis at jeg ville ikke ha piller. Litt smertestillende ved innstikking av drenet ble det, men utenom det, NO WAY!

Jeg kom meg jo raskt til hektene og Heidi fikk ro til å være hjemme og forbrede eksamen som hun hadde i går. Da stilte venner og annen familie opp. Jeg har mange gode venner jeg kunne skrevet flere bøker om, men denne uka ble litt spesiell i forhold til en venn. Som mange vet har min venn Roy fulgt med og støttet opp fra dag en da denne siden ble startet for 1 1/2 år siden. Denne uka kom han på besøk og vi møttes for første gang «face to face». En veldig spesiell følelse. Mange takk til alle dere som også sender herlige gode ord på gjesteboka her, jeg gråter og ler mye 🙂

Sist onsdag sa jeg til legene, jeg SKAL hjem på fredag!! Mye stod selvfølgelig på spill i forhold til tilstanden min, så derfor har jeg bare gjort det eneste riktige denne uka, og gi kroppen mat og naturlig søvn. Legene lurte på hva som hastet så veldig og hvorfor fredag.

I dag er det vår 5års bryllupsdag!!!! 🙂  🙂  🙂

Og jeg er selvfølgelig hjemme i «god» form. Formen er virkelig bra i forhold til omstendighetene og den er stigende 🙂

Nå skal vi ga oss en stille og rolig kveld og jeg ønsker det til alle dere der ute også.

PS Heidi bestod eksamen med glans. Karakter B 🙂

God helg!
Espen