051010

Kjære venner!

Nå sitter jeg på Hospitce Lovisenberg som er et veldig bra sted å være. Her blir jeg virkelig tatt godt vare på.

Som dere så fra forige innlegg så hadde vi jo litt problemer. Mye av dette skyldtes at jeg gjorde en del endringer i forhold til medisineringen min. Det er lett nå i etterkant å se at det var en helt feil avgjørelse fra min side. Å bytte ut medisiner med et annet medikament var ikke lurt. Det skapte en frykt og redsel hos Heidi og meg som vi i tillegg misforstod hverandre på. Heidi så et forfall hos meg som absolutt ikke var bra, men jeg trodde lenge at frykten bestod av noe helt annet og at den ikke var så alvorlig. Hun trakk seg da selvfølgelig vekk fra meg med ungene for at de ikke skulle få se det forfallet som kom. Jeg ble helt ute av meg selv, for jeg var drit redd for å miste henne før alt virkelig var over. Tanken på å forlate denne verden uten å føle og kjenne hennes kjærlighet gjorde meg helt gal i hodet. Heldigvis fikk jeg denne plassen på Lovisenberg og det åpnet nok opp meg veldig, både bevisst og ubevisst. Nå har jeg jenta mi tilbake med den kjærligheten jeg trenger og jeg vet hun føler å ha fått meg tilbake med min kjærlighet til henne og tryggheten hun trenger. Livet smiler til oss igjen og det er en ubeskrivelig følelse. Livet kan være godt i alle faser også i de tunge realistiske fasene hvor man bare må innse at det for øyeblikket går en vei.

Jeg er litt sliten så jeg stopper der i dag. Heidi har tatt med cd-spiller og musikk så nå hører jeg på Andrea Bocelli og lar sjela synke inn i en dyp meditasjon.

Takk for alle gode tilbakemeldinger og at dere fortsatt er der og følger med 🙂

Ta vare på tiden og hverandre!

Espen