Hei igjen

I dag har vi vært i Sverige og handlet «litt» mat 🙂 Godt å få gjort det, men jeg kjenner at jeg ikke er helt i 100 enda, det er jo kun 3dager siden jeg kom hjem fra sykehuset.
En liten historie om hvordan det er for andre å følge meg i hverdagen. Ting som jeg ikke tenker på, men som andre reagerer veldig på og som jeg skjønner at må ha plaget Heidi i disse 3årene.
Dagen før jeg ble utskrevet fra sykehuset, eller kvelden før, så hadde jeg besøk av «tjukken i gjengen» (Mirek). Han er der å besøker meg mye hver gang jeg er innlagt. Det som skjedde denne kvelden var at jeg fortsatt holdt på med denne hikkinga. Jeg hadde da hikket i over 1uke og begynte å bli rimelig fortvilet. Så begynte hikkinga å feste seg i luftrøret, dvs at jeg ikke fikk puste. I panikk gjespet jeg etter luft og ringte på til sykepleieren. Hun kom inn og igjen mistet jeg pusten. Hun forstod ikke med en gang hva som skjedde og det gjorde ikke Mirek heller. Jeg reiste meg i panikk fra senga og slo meg på brystet og ryggen samtidig. Da de etterhvert forstod hva som skjedde så kom det fler sykepleiere med oksygen osv. Jeg fikk tilbake pusten og utover kvelden forsvant hikken pga nye «medisiner». (Det finnes ikke medisiner for hikking, men andre medisiner som kan virke mot også hikking.)
Uansett, jeg ble skrevet ut dagen etter og dro hjem. Da jeg kom hjem var jeg «veldig» sterk og aktiv 🙂 Jeg tok tak i spaden og begynte straks å skuffe snø. Mirek kom kjørende hjem fra jobb og stoppet opp, for å slå av en prat tenkte jeg. Han ristet på hodet og lurte på om jeg var helt frisk? Hva? Hva tenker du på, lurte jeg?
I går trodde jeg du skulle stryke med av mangel på luft, liggende på sykehus med oksygen, sykepleiere og leger. I dag står du her å måker snø??
He, jeg tenkte over det han sa og skjønte hvor «dumt» dette måtte virke for han. Jeg fortalte dette til Heidi og hun bekreftet da bare med at slik har det vært i over 3år nå. Den ene dagen tror jeg at du skal dø, neste dag oppfører du deg som om ingen ting har skjedd og jeg vet ikke lenger når det er alvorlig og når det ikke er så alvorlig. Denne sykdommen og følgende av den er helt syk, sa hun.

Jeg ser det at det må være helt for jævlig å leve med en som er syk og «ikke syk» annenhver dag. Jeg lever på en måte mitt opp i det og reagerer ikke eller registrerer det på samme måte som de rundt meg. Skjønner godt at de ikke alltid tror jeg er «syk» da jeg er «syk», for det er ikke normal oppførsel akkurat 🙂

Mandag kommer Hjemmet ut med en reportasje fra oss. Jeg har ikke lest den enda, men de som abonerer har sett den og sier den er bra. Det har jo skjedd litt siden denne reportasjen ble laget, men kampen og livet er på ingen måte over.

Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god helg!!

Espen